top of page

DEFINITIVT KANSKJE

Jeg trodde ikke det var sant den dagen for en del år siden jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn på en kunstskole i Lofoten. Det var helt surrealistisk. Kunst. I Lofoten. Det kunne jo ikke bli mer eventyr! Jeg skulle bli kunstner! Eller filmskaper!

Å studere kunst var noe merkelig noe. Og nå tenker jeg jo også at skaperkrafta og kreativitet og lysten til å uttrykke seg gjennom en eller annen form er en så selvsagt del av å være et menneske. 

Sånn jeg ser det er hvert eneste menneske en kunstner.

 

Det er skaperkrafta som skaper, og den har vi alle i oss. Og derfra er reisen å finne sin form, sin måte å uttrykke det kreative på. Om det er gjennom dans, skriving, mat, musikk, film, strikking eller hvordan man er i verden - det er det bare en sjøl som veit. Hvor man finner glede og mening. Men jeg tror mennesket trenger å skape for å være. Og utfordringa er kanskje å være tro mot seg sjøl. Gjøre noe rart, noe som ikke har blitt gjort før, gjøre noe man ikke helt veit hvorfor man gjør, men som man bare har lyst til å gjøre.

 

Gjør det! Verden trenger rart. Verden trenger deg unik. 

 

 

Da jeg skulle lage avgangsfilmen min ante jeg ikke hva den skulle bli. Men jeg visste at den skulle handle om favorittingene mine i hele verden: universet, mennesker og spekkhoggere. Og jeg trakk meg helt tilbake, slutta å spørre andre om tilbakemeldinger og råd, og klippa en film jeg sjøl ville se.

Jeg fant liksom ikke sjangeren hvor filmen hørte hjemme, men etter noen år fant jeg ut at den kanskje passa inn i sjangeren filmdikt. Kanskje.

 

Jeg er så stolt av at jeg lagde filmen sånn jeg ville ha den. At jeg lagde den for meg.

DEFINITIVT KANSKJE: Filmdikt (?) om hvordan man på forskjellige måter kan se, observere, tolke og forstå. Om det er verdensrommet, spekkhoggere eller hverandre. En honnør til det vi ikke vet, det vi ikke vet at vi ikke vet og til nysgjerrighet.

 

Headset på!

God fornøyelse <3

bottom of page