Uansett hvor mange ganger jeg forteller denne historien og hvor mange varianter historien tar, kommer jeg ikke utenom å begynne historien på samme sted. For jeg har på en måte et slags år null i tidsregninga mi som var et så vanvittig skifte fra ett liv til et helt annet. Det er det verste og det beste jeg noensinne har opplevd. Og det er så rart å se tilbake på livet før det punktet, for det er som om jeg ser på et helt annet menneske. 

​

Julaften 2019 var vendepunktet. Jeg kan ikke si at det kom ut av det blå, for det gjorde det ikke, men den kvelden ble øyeblikket hvor jeg ikke makta å kjempe imot lenger. Jeg veit ikke hvor det jeg kjempa mot egentlig begynte, men det er kanskje heller ikke så viktig. 

Julaften satt jeg rundt middagsbordet med familien min og hadde ingenting å si. Alt jeg hørte kjeda meg, alt de snakka om var totalt meningsløst, og det eneste jeg ville var å sove, sånn at kvelden kunne ta slutt. Så midt i middagen gikk jeg og la meg for å hvile. Resten av kvelden husker jeg ikke så mye av. Da jeg la meg på gjesterommet hos mamma og pappa den kvelden, klarte jeg ikke å huske en eneste gave jeg hadde pakka opp for bare noen små timer siden. Og da skjønte jeg på ordentlig at noe ikke stemte. Jeg begynte å gråte, stille for å ikke lage lyd, men gråten ville noe helt annet. Det ble vanskeligere og vanskeligere å holde igjen, og til slutt tok gråten helt overhånd. Jeg gråt så jeg brakk meg (det har jeg aldri opplevd før eller siden), og mamma kom løpende inn på rommet og hjalp meg inn på do. Der lå jeg over doen og gråt og brakk meg om hverandre, og jeg kjente at det jeg hadde følt på så lenge men ikke turt å si bare ville bli sagt, og til slutt klarte jeg ikke å holde tilbake det heller. Og setninga kom: "jeg orker ikke mer". Etter det slutta jeg å brekke meg. Jeg har tenkt mange ganger på at det var den som skulle ut av systemet. Ikke julemiddagen, men de orda.

​

Og dét øyeblikket. I det øyeblikket endra alt seg. 

​På mange måter føler jeg at det var der det begynte. På ordentlig.

​

Jeg måtte innse at jeg hadde løpt og pusta og pesa for et liv som ikke hadde gitt noen mening i det hele tatt. Og at jeg hadde rota meg skikkelig bort. Og at jeg ikke hadde den fjerneste aning om hvem jeg var. Og uten å skrive så alt for langt om dette, kjenner jeg i hvert fall i ettertid at det øyeblikket måtte til for at alt skulle bli annerledes. Noe måtte dø for at noe nytt skulle komme. Og jeg måtte gi slipp på livet jeg hadde levd og alt jeg trodde jeg visste. Og sette sammen alt på nytt. Jeg fikk en ny mulighet til å gjøre mine egne betraktninger og erfaringer uten å bli fortalt hva som var hva på forhånd. Nå skulle jeg finne det ut på egen hånd.

​

I min nye oppdagelsesferd fant jeg ut at jeg ville reise rundt i Norge og filme mennesker gjøre det de elsker. Mennesker som tenker annerledes, som lever annerledes. Sånn møtte jeg Molly, som lærte meg å lage såpe. Hun fortalte meg også om alle de giftige ingrediensene som puttes i ansiktskrem, shampoer, balsam, dusjsåpe, deododranter, oppvasksåpe og vaskemiddel. Jeg husker at jeg ble stum da hun begynte å fortelle. Jeg hadde ikke hatt noen anelse. Da jeg kom hjem begynte jeg å lese ingrediensbeskrivelsene på alt jeg hadde: tannkrem, ansiktskrem, shampo, balsam - alt! Og jeg googla og googla for å finne ut av hva alt var. Og jeg fikk sjokk. Mitt første spørsmål: hvordan kan det være lov å selge all den driten i Norge?

​

Og et gigantisk kaninhull åpna seg. Gjennom alt jeg leste og fant ut for å danne meg et bilde av hva i alle dager som foregikk, ble de bare tydeligere og tydeligere at det fantes noe som veide tyngre enn menneskers helse og ve og vel: penger.

"Forskning", som jeg hele livet ukritisk hadde stolt på som "sant" var ikke det jeg trodde det var. For å lande i hva jeg kunne stole på, kunne jeg ikke lenger bare lese en forskningsrapport eller studie, jeg måtte også gå den i sømmene for å finne ut av hvem som hadde skrevet den og hvem studien eller forskerne var finansiert av. For der lå nøkkelen til hva resultatene viste. 

Jeg følte meg også godt rusta til å se det som var rett foran øynene mine etter å ha lest Rupert Sheldrakes "Vitenskapens vrangforestillinger". Alt jeg hadde lært på skolen og tatt for gitt hele livet måtte opp til ny vurdering.

​

Da jeg hadde tatt for meg hudpleieindustrien, stod næringsmiddelindustrien (mat og drikke) for tur. Nytt sjokk og nye spørsmål. Jeg så akkurat det samme. Litt før det her hadde jeg smått begynt å sette meg inn i bigtech-bransjen, og der hadde jeg også fått både sjokk og bakoversveis. Jeg dyppet tåa ned i big pharma-industrien også, men da hadde jeg vel brukt opp alle sjokkene, så jeg ble ikke engang overraska da jeg fant de samme mekanismene der. Men det jeg begynte å se var så absurd og umenneskelig at jeg begynte å bli småredd for om det hadde klikka for meg.

​

Det her satte i gang et skred. 

Jeg hadde sulle-lulla rundt i mitt lille liv og sovet i timen. 

Og jeg begynte å føle meg skikkelig lurt og ført bak lyset. Og det motiverte meg noe enormt til å finne ut av hva som egentlig var sant. Så jeg satte ut følehorna og bretta opp ermene. Inngangen ble å finne ut av hvordan norske myndigheter kunne tillate å selge "mat" og "drikke" som er så fjernt fra å være mat og drikke til det norske folk uten å opplyse om farene ved å innta det. Hvordan norske myndigheter kunne tillate å selge hudpleieprodukter fulle av laboratoriemodifiserte greier som både viser seg å være forstyrrende på vår geniale biologi - og i verste fall sykdomsfremkallende. Hvordan kan det være lov for bedrifter å tjene penger på å selge drit til folk?

​

Og den som leter finner, fant jeg ut. Og det jeg fant var tungt å bære, det tør jeg å innrømme nå. For ikke alle ville eller kunne se det jeg så - selv om det er for alle å se. Og jeg følte jeg balanserte på en tynn tråd mellom å være sånn jeg hadde vært, snakke sånn jeg hadde snakka og fortsette å være trygg i alt det kjente --- eller å hoppe ut i å omfavne en helt ny verden. Men den nye verdenen ville forutsette at jeg kunne stå i meg sjøl og tørre å stå aleine. Og risikere å bli latterliggjort og misforstått - og i verste fall bli sett som gæren.

 

“And those who were seen dancing were thought to be insane by those who could not hear the music.” Friedrich Nietzsche

​

Jeg hadde hatt blind tillit til at norske myndigheter visste hva de holdt på med.

Og en slags arroganse hadde jeg også hatt, i min tro på at Norge var et så fritt og demokratisk land. For det jeg kjente sterkere og sterkere var at "friheten" jeg hadde blitt fortalt at jeg hadde, var en illusjon. Og jeg begynte hardt og brutalt å innse hvor hjernevaska jeg hadde vært.

​

Og skredet ble til jordskjelv. Og jeg følte meg helt og totalt maktesløs. Og det varte en stund, helt til jeg bare måtte rette meg opp i ryggen og spørre: okay, så hva kan jeg gjøre? Svaret forandrer seg hele tiden. Men den gangen var svaret "jeg vil gjøre og skape noe i verden noe som gjør godt". Det var ønsket mitt. (Det er ikke alltid jeg klarer det. Innimellom har jeg rota meg bort i å egentlig gjøre det motsatte, men jeg ser det ikke før jeg ser det.) For jeg hadde begynt å skjønne at frem til jeg behandla meg selv godt, så tillot jeg i større grad andre å behandle meg dårlig. Så det måtte begynne innenfra. Jeg kom over et sitat av Jens Bjørneboe, det ga meg frysninger langt inn i ryggmargen, og det har blitt hos meg siden:

​

"Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Man tar seg den. Ingen gir oss frihet, vi må ta den selv." 1968

​

Så jeg begynte å lage såpe. Og salver. Og oljeblandinger. Med urter og blomster og planter som ikke hadde vært utsatt for sprøytemidler (så langt man veit og har tillit til). Med skikkelige råvarer. (Det er så vanskelig å finne riktig språk for det, for sprøytemidler har liksom sneket seg inn og har tatt over ordenes betydning. Så det som nå heter "usprøyta eller økologisk lavendel" het en gang lavendel. Og det var det dét var. "Skikkelige råvarer" skulle jo bare ha hett "råvarer". Nå er det en jungel å navigere i for å finne ut av hva som er hva.)

​

Det jeg innerst og dypest ønska var å lage produkter som på en måte hadde "skjulte krefter". Jeg ville ikke lage en såpe for å lage en såpe, jeg ville lage en såpe hvis ingredienser kunne jobbe "behind the scenes". For å åpne opp for å stå i krafta si. For å bli kjent med motet sitt. Styrken sin. For å stole mer og mer på seg selv. Og bli fri. Det er mitt store tema.

​

(og cirka her flytta jeg til Lom)