Floravind er for huden.
Og er ett av mine bidrag til å bygge noe jeg kan stå for i en gal gal verden som jeg på mange måter vil kalle bakvendtland.
Jeg vil lage produkter som er det de sier at de er. Produkter som holder det de lover. Produkter som styrker og støtter og virker like mye på innsiden som på utsiden.
Begynnelsen på Floravind kan ha begynt mange steder. Men det var vel først da jeg kjørte meg inn i den berømte veggen og var "oppløst" nok til å begynne å stille spørsmål igjen, at frøet begynte å spire. Jeg har møtt mange som våkna i 2020, og jeg var en av dem. Jeg har ennå til gode å finne en bedre beskrivelse av det, for det var virkelig som å våkne opp fra en lang drøm jeg ikke hadde noen forutsetninger for å tro var annet enn virkelighet. Som når du våkner fra en drøm og først da skjønner at det "bare var en drøm". Akkurat sånn.
Jeg hadde vært dypt indoktrinert og kondisjonert og var ubevisst alt som foregikk rundt meg, og jeg er fortsatt bare så vidt i begynnelsen av å kunne fatte hvor dypt det dypet faktisk er.
Når jeg forteller om det som forandra alt: øyeblikket hvor jeg lå over doen hos mamma og pappa og grein til jeg brakk meg og klarte å si at jeg ikke orka mer, og alt som skjedde etterpå, sier jeg at det er det verste og det beste jeg noensinne har opplevd. Og det er helt sant. Det vrengte alt inni meg. Jeg trodde jeg skulle dø av lengsel og sorg og smerte, og jeg husker at jeg for alvor skjønte at jeg måtte gi slipp på kontrollen. Det er helt merkelig å skulle forklare det, men jeg ble på en måte enig med meg sjæl om at "nå slipper jeg også får livet bare komme med det som skal komme". Og jeg husker at jeg ba om hjelp. Til hvem visste jeg ikke helt.
Om livet mitt til da hadde vært et klart og tydelig bilde, gjorde det øyeblikket det mulig å knuse hele greia bare for å sette sammen bitene på nytt og se om bildet ble det samme. (Lang historie kort: overhodet ikke.)
Da jeg lå ferdigvrengt over doen, kjente jeg meg for første gang sikker på at livet ikke skulle være det jeg hadde rota meg inn i. Og for det er jeg evig takknemlig. Det var da det kunne begynne på ordentlig.
I tiden etterpå (etter noen uker med søvn og hvile og støtte) begynte jeg å bli bevisst meg sjæl på en helt annen måte enn før. Jeg husker jeg skulle beskrive det til en psykolog en gang: følelsen av å nærmest forlate kroppen og se meg selv utenfra i en samtale med en venn. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg var ikke lenger i samtalen, jeg observerte meg selv og hva jeg sa og tenkte og gjorde: hvorfor sier jeg dette? Hvorfor føler jeg det jeg føler nå? Og det fortsatte: Hvorfor tenker jeg det jeg tenker? Hvorfor tror jeg det jeg tror? Hvorfor mener jeg det jeg mener? Hvorfor gjør jeg det jeg gjør?
Det ble bare vanskeligere og vanskeligere å både forstå og forklare hva som skjedde med meg. Og midt inni der var det at jeg plutselig tenkte helt nye tanker og stilte helt nye spørsmål. Dagen jeg satt ute på verandaen hos mamma og pappa og leste «Vitenskapens vrangforestillinger» ble en stor dag. Den boka utfordra så mange «selvfølgeligheter» jeg hadde hørt skolesystemet repetere.
Og jeg tenkte: kan det ha vært grunner til at jeg syntes så mye var så kjedelig på skolen? Kan det være mulig at jeg har blitt vranglært? Kan det hende at noe av det jeg lærte på skolen var usannheter? Er det mulig at alt jeg har lært har vært feil? (Denne tanken sendte sommerfugler gjennom hele kroppen min husker jeg!) Kan det være mulig at de følelsene og sensasjonene og det kroppen min har fortalt meg oppgjennom – som reaksjoner på undervisning - kan ha vært riktig, selv om verden har fortalt meg at det har vært feil?
Det ble utgangspunktet for en oppdagelsesreise jeg fortsatt befinner meg på.
Og min foreløpige konklusjon er: vi har blitt lært fryktelig og ufattelig mye feil. Vi har blitt lurt, løyet til og svindla. Det er realiteten, jeg kan ikke si det tydeligere enn det. Som en venninne av meg skreiv for litt siden: det hjelper ikke å pakke inn en bæsj i pent innpakningspapir.
Hvordan kan det være lov å selge hudpleie som inneholder gift som påvirker og skader? Og hvordan kan det være lov å ikke opplyse om det? Hvordan kan det være lov å sprøyte grønnsaker og frukt med gift? Hvordan kan det være lov å bruke konserveringsmidler i «mat» og «drikke» som ødelegger bakteriefloraen vår? Hvordan kan det være lov å selge brus med aspartam og annen syntetisk gift? Hvordan kan det være lov å selge «energidrikk»? Hvordan kan det være lov at tannleger blindt anbefaler folk å daglig bruke et skadelig giftstoff som tidligere ble brukt for å gjøre folk sløve og autoritetstro? Hvordan kan det være lov at helsepersonell vaksinerer barn uten at de vet hva de sprøyter inn i dem og hvor stor skade det kan gjøre? Hvordan kan det være lov å akseptere et nivå grenseverdier for elektromagnetisk stråling som har vist seg å være skadelig for alt av biologisk liv? Hvordan kan det være lov å mate dyra sine med ultraprosessert mat? Hvordan har det seg at så mange hunder og katter blir syke og dør så mye tidligere nå enn før? Hvordan kan det være lov at økonomisk «kriminalitet» gir høyere fengselsstraff enn drap? Hvordan kan det være lov at noen selvutnevnte autoritetsfolk lager alle slags meningsløse lover og regler som vanlige folk bare «må» følge uten å ha samtykket til det?
Jeg hadde uendelig med spørsmål og gikk hardt ut og tenkte at jeg måtte undersøke alle kriker og kroker. Det tok ikke så lang tid før det begynte å danne seg et bilde. Det som tok tid var å akseptere det jeg så.
Lenge har jeg gjemt meg bak spørsmålene, retorisk, uten å hevde noe særlig, men jeg har faktisk svarene på mye. Og det har jeg kvia meg lenge for å dele, i min frykt for å skremme folk og sende dem ut i en avgrunn jeg ikke veit om jeg kan hjelpe dem opp fra. Jeg forsvant også ned i et høl av frykt, ignoranse og arroganse mens jeg prøvde å overbevise meg sjæl om at det jeg ikke ser, det finnes ikke. Men det hjelper ikke å pakke bæsj inn i blomster heller.
Floravind ville aldri vært, om jeg ikke hadde begynt å grave. Og etter fornektelse, sinne, apati, fortvilelse og frustrasjon, kom jeg til et punkt hvor jeg spurte meg sjæl:
Hva kan jeg gjøre?
Og der begynte Floravind.
Og med tiden har jeg også kommet fram til: folk fortjener å få vite.
Og der begynte Alt som er sant.