OM FLORAVIND
Floravind ble til våren i 2021, som frø
og spire på Aukrust gard og urteri i Lom.
Jeg, Martine, kom til gården og urteriet mellom de bratte fjella siste dagen i februar, med såpeverkstedet i bagasjerommet på Sølvpilen (bilen). På gården møtte jeg Sharon, og en dag vi pakka te i urteriet fant vi plutselig ut at vi delte interessen for håndlaga hudpleie. Sammen besøkte vi en drogist oppi lia, og hun ga oss notater og erfaringer og laga ringblomstsalve og urtesalve med oss på kjøkkenet sitt. Også var vi plutselig i gang med å teste ut egne oppskrifter. Hjertelige Aukrust gard og urteri lot oss prøve oss fram med salg av såper og salver i gardsbutikken, og det vi laga ble tatt varmt imot. Da begynte det å bli virkelig meningsfylt å fortsette.
Vi prøvde oss fram med såper laga med urter og vekster fra gården - rylliksåpe, salviesåpe, kamillesåpe, rosmarinsåpe, timiansåpe, blomstersåpe.. Og en dag kom ei dame og fortalte at uttrekk av høymole ville gi en fin gammelrosa farge på såpa - så da måtte vi prøve det og.
Samtidig fikk emballasjedesignet gjennomgå.
Fra cellofanposer med klistremerker foran og bak, videre til cellofanwrapping inspirert av smørpakkenes foldeteknikk -- her var det Sharon som gjorde gjennombruddet da hun fant en god måte å pakke inn såpene på - for meg tok det små evigheter hver gang. Det var til å bli svett av - men etter hvert tok jeg det som en helaften i selskap av en kopp te eller ei flaske lokaløl fra Lomb, og da kunne jeg sitte så lenge som bare det.
Men - cellofanposer og cellofanwrapping ble heller ikke godt nok. Såpene fikk ikke puste fritt, og de kunne bli klissete å pakke ut. Samtidig ønska jeg at det skulle være mulig å kjenne og lukte på såpa - det er viktig for meg at man kan kjenne på det man står med i hendene, føle og sanse det - vite hva man kjøper - og det ble vanskelig når såpa var så godt innpakka.
Emballasjereisen gikk videre til "belter", som mamma kalte dem en gang. I papir jeg lette lenge etter - og plutselig ramla over på kjempesalg i en butikk i Drammen en dag bussen stoppa et helt annet sted enn den pleier.
Men såpene slipper ut vann gjennom hele sin levetid, og beltene ble fort for store. Og etterstramminger og innsying av såpedraktene ble både tidkrevende og klussete, så heller ikke såpebelter var optimalt. Det er slitsomt å miste buksa hele tiden.
Sharon reiste fra gården høsten 2021, og jeg overtok kjøleskapet vårt og alt vi hadde rukket å sette inn i det.
Da var det plutselig meg alene, jeg skulle bestemme alt sjæl!
Etter hvert kom tanker om ferdig utstansa såpeesker.
Det hadde jeg ikke trodd da jeg først kom flyttende til Lom med to såpeformer og uendelig med drømmer.
Det tok tid å finne riktig eske. Men plutselig visste jeg at jeg ville ha månen med på reisen. Og da ble det såpeesker.
Og akvarellmaling igjen!
Floravind og jeg begynte etter hvert å kjenne på voksesmerter, og i april 2022 flytta jeg meg sjæl og kjøleskapet til nabogården. Det som lenge hadde vært Flora ble til Floravind - med tenke-høyt-hjelp fra min store lillebror.
Jeg laga nettside og bestemte meg for å ta et stort skritt inn i det store ukjente.
Så skjedde plutselig det ene etter det andre, og i november flytta jeg videre til Lia - ganske mye nærmere det gode ølet jeg en gang satt og drakk og beundra mens jeg pakka såper.
Innimellom alt havna jeg inn på en sti som førte meg til et kurs hos Gry Fosstvedt og Aromedica om bruk av eteriske oljer i hudpleie, og en annen åpna for grunnkurs i massasje hos Massageskolen i København. En tredje leda meg til en sølvsmed på Ål. Nå har jeg vært på kurs i meridianer og energiteknikker hos Sirius Naturterapeutisk skole i Haugesund.
En fot foran den andre blir en vei, har jeg hørt.
Hjertelig takk for at du er her.
Martine