Om Floravind
Floravind er for huden.
Og ett av mine bidrag til å bygge noe jeg kan stå for i en gal gal verden som jeg på mange måter vil kalle bakvendtland.
Jeg vil lage produkter som er det de sier at de er. Produkter som holder det de lover. Produkter som styrker og støtter og virker like mye på innsiden som på utsiden.
Alle råvarene jeg bruker er enten økologisk dyrka eller viltvoksende. De vegetabilske oljene er økologiske, kaldpressa og skånsomt behandlet. De eteriske oljene er de beste jeg har funnet.
Alle Floravind-produkter er laget for hånd.
Huden ses på som kroppens største organ. Alt som kommer i kontakt med huden vår går inn i alle systemene våre. Alt.
Såper. Kremer. Salver. Leppepomader. Deodoranter. Parfymer.
Jeg er stor tilhenger av å kalle noe for hva det er: å kalle en spade for en spade. Og de "vanlige" produktene som selges i "vanlige" butikker - eller de dyre produktene som selges i fancy parfymerier - er i stor grad gift. Det er bare å lese på ingrediensene. Og bruke litt tid på å sette seg inn i hva de er, hvordan de virker, hvordan de lages, og av hvem. Du vil komme til den samme konklusjonen som meg. Og neste spørsmål vil kanskje bli: hvordan er det lov?
Det kan jeg fortelle mye om, men det er nok en annen slags samtale - og en mye lengre en.
Send meg gjerne en e-post om du er nysgjerrig på å høre mer.
Det var først i 2020 at jeg begynte å undersøke hva maten og helse- og hudpleieproduktene jeg hadde kjøpt og brukt inneholdt, hvordan innholdet var laget og hvordan det virka -- og hvordan industri, penger og regelverk hang sammen. Og jeg skjønte hvor naivt, ubevisst og ignorant (og arrogant) jeg hadde levd.
Jeg ble nødt til å endre meg.
Jeg kasta fluortannkremen (denne var viktig å begynne med), shampoen og balsamen, deodoranten, ansiktskremen og bodylotionen, og jeg slutta å bruke parfyme. Jeg kasta oppvasksåpen, vaskemiddelet og alt av såper og sprayer til husvask. Jeg gjorde også en stor opprenskning i matskapene. Det var første skritt: å slutte å forgifte meg selv. Gift kan være mye. Det kan være hva en spiser, drikker, smører og sprayer på seg, injiserer seg med og hva en ser på og lytter til. En grundig og kritisk gjennomgang av alt jeg utsatte meg selv for ble ekstremt nødvendig. Og ganske så spennende! Det er det fortsatt. (Like viktig som det har vært for meg å slutte å spise og smøre på meg gift har det vært å slutte å se på TV for eksempel.)
Jo mer gift en slutter å påføre og drikker og spiser og ser og hører, jo sterkere virker sansene igjen, som på mange måter lammes og bedøves og svekkes gjennom giftene de utsettes for.
Jo mindre gift, jo mer oppmerksom blir kropp og sinn. Og kroppen er helt genial: og den fortjener å bli finstemt, som det utrolige instrumentet den er.
Da jeg begynte å studere etiketter og søke opp og lære om hver eneste ingrediens jeg aldri hadde hørt om før, ble jeg egentlig ganske fortvila over realiteten som viste seg. Og når bunnen i fortvilelsen var nådd, kom jeg fram til at jeg måtte begynne å lage de hudproduktene jeg selv ville ha. Med beina på jorda og i naturen. Ikke laboratoriet.
Jeg lærte å lage såpe av en beundringsverdig dame i Etnedalen. Så fortsatte jeg å eksperimentere med egne oppskrifter. Jeg (gjen)oppdaga eteriske oljer og gledet meg stort over alt jeg ennå ikke visste. Også flytta jeg til Lom for å jobbe og bo på Aukrust gard og urteri og lære om planter, blomster, urter og meninga med livet.
Jeg solgte mine første såper og salver i gårdsbutikken på Aukrust sommeren 2021. Og jeg fikk bruke gårdens ringblomster og roser i salvene jeg laget. Det gjør jeg fortsatt, selv om jeg flyttet fra gården i 2022. Men jeg har blitt i Lom.
Siden den gang har sortimentet utviklet seg til å bli lavendelsåpe og olivensåpe, ringblomstsalve og blomstersalve, to leppepomader og en nattbalsam, samt seks ulike oljeblandinger. I skrivende stund (juni 2026) har jeg også nettopp fått de nye etikettene til såpene (ikke "beltet" på bildet over nei - dette er en tidlig variant); noe jeg har kavet med å bli ferdig med i snart to år.
Veien blir virkelig til mens man går den.
Og jeg må fnise når jeg tenker tilbake på den gangen jeg stod ved kjøkkenbenken for seks år siden og tenkte: "tenk om jeg en dag kan selge det jeg lager". "Tenk om noen vil ha det jeg lager." Det er fortsatt til å klype seg i armen av.
Mange små skritt; en del av dem tatt med svette hender og hjertet i halsen - tar deg til et sted hvor du kan se tilbake på begynnelsen. Det er ganske så utrolig.
Tusen takk for at du fant veien hit, og ikke nøl med å ta kontakt med meg om du lurer på noe!
<3 Martine