FLORAVIND

Den setninga kom jeg over en gang for noen år siden, og den gjorde dypt inntrykk på meg. Og den kommer stadig tilbake, som en påminnelse i øyeblikk jeg trenger veiledning. Noen mener det var Gandhis ord, andre er uenige. Men det får være. Det viktigste for meg er at orda dukka opp da de skulle - og hvor mye de har betydd og fortsetter å bety for meg.

​

Om jeg ønsker forandring, starter det i meg. Og det starter med meg. Uansett hvor skummelt det enn virker.

 

I veldig mange år snakka jeg mye om hva jeg syntes var feil med måten alt blir gjort på. Alt som burde forandres. Hvor mange idiotiske regler som fantes. Og hele tiden kom det nye. Jeg hadde sterke meninger om det meste av ulike autoriteters beslutninger, men det var liksom der det endte også. Med orda mine. Jeg skreiv og snakka. Og jeg tenkte lenge at jeg var med på å forandre, mens jeg klagde og krangla og skreiv og likevel fulgte reglene jeg syntes var tåpelige. Og venta på at noen skulle gjøre noe som ville skape forandring. Og venta og venta og venta.

​

Jeg lurer på om det var da venninna mi Nanna sa til meg "det du vanner er det som vokser" at noe forandra seg hos meg. Jeg innså at jeg brukte masse energi på å fokusere på det jeg var imot. Og jeg lot det begrense meg. Alle reglene og bestemmelsene og autoritetene som skulle fortelle meg hva jeg kunne og ikke kunne gjøre. Jeg brukte all energien min på å krangle på andres premisser, premisser jeg aldri hadde sagt meg villig til å være med på - samtidig som jeg underla meg dem - i stedet for å stake ut veien jeg ville gå.

For det var jo et valg jeg tok helt på egen hånd: jeg LOT det begrense meg. Og det var det jeg hadde vanna. Begrensningene. Alle grunnene andre ga meg til at jeg ikke kunne gjøre det jeg egentlig ønska og drømte om.

​

Så da Nanna sa det hun sa, begynte jeg å tenke: hva om jeg bare gjør det jeg kjenner i hjertet at jeg må og ser hva som skjer? Hva om jeg lever ut fra at hver handling jeg gjør og hver beslutning jeg tar går i retning av den verdenen jeg ønsker å leve i? I stedet for å stå fast i den verdenen som åpenbart ikke funker lenger? At jeg faktisk vanner det jeg vil skal vokse?

 

​

​

"Det er ingen som har makt over deg med mindre du gir dem den".

​

​

​

Jeg har nok skrevet litt i koder om mot og frykt og at alt er mulig fram til nå, og nå får det bære eller briste.

Nå må Floravind være helt tro mot seg sjøl. Og være stolt av den hun er.

 

Takk til alle dere som har lytta til meg fortelle om frykten min og som støtter meg ubetinga i å gjøre dette sånn jeg kjenner at jeg må. Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er eller hvor stor forskjell dere har gjort. Dere har gjort meg modig.

​

Gjennom hele reisen med Floravind har jeg forstått at jeg har hatt en dyp frykt for autoriteter og for å få en finger opp i ansiktet med tilhørende "sånn gjør man ikke, Martine. Skam deg". Og bli dømt og hata og spytta på. Og frykten har vært så intens at den beste måten å beskrive det på er at jeg har vært livredd. Jeg veit ikke hvor frykten kommer fra, og det er kanskje heller ikke så viktig. Det viktige for meg er å gjøre noe med den. For det er vel derfor den er der?

​

På mitt første marked med Floravind kom det en dame bort til meg og spurte om jeg hadde godkjenninger på såpene mine. Det hadde jeg aldri hørt om før. Hun fortalte videre at det kosta fra to til ti tusen for en enkelt godkjenning av et produkt. Og at det "måtte man ha".

 

Hjertet mitt sank og dundra vilt på en og samme tid. Og jeg skalv som et aspeløv, jeg begynte spontant å svette, tross de mange minusgradene. I det ene øyeblikket stod jeg stolt og glad og forundra over at jeg hadde laget noe som gjorde godt for andre og kunne stå på et marked og selge det. I det neste følte jeg meg som en som burde skamme seg, og som en forbryter. Jeg hadde bare lyst til å kaste alt i søpla og rømme hjem til Lom og søke jobb på et varmt og trygt kontor et sted.

​

Et par dager seinere var jeg hjemme igjen. Og jeg skjønte at jeg ble nødt til å ta en beslutning. Skulle jeg søke om godkjenninger eller ikke? Og da måtte jeg grave dypt i verdiene mine og i alle ønskene jeg hadde (og har) for verdenen jeg ønsker å være med på å skape.

Og jeg måtte finne ut om jeg skulle ta en beslutning ut fra frykt, eller om jeg skulle ta en beslutning fra hjertet. 

​

Godkjenning av produkter. Det er et fascinerende konsept egentlig, det med godkjenninger. Og jeg har lyst til å skrive litt om det her. 

Jeg skjønner kanskje hvor det kommer fra. Jeg skjønner at det kanskje kommer fra et ønske om å kvalitetssikre produkter som gjør forbrukerne trygge på hva de kjøper. Men er det ikke basert på en slags frykt likevel? En slags "det er ikke bra nok før vi sier at det er det". Det kan umulig være basert på tillit. Og det er i hvert fall ikke basert på det å stole på seg sjøl og opplevelsen man har - om noe kjennes riktig eller feil, ærlig eller uærlig.

 

Hva handler det om - det behovet for en ekstern godkjenning som skal avgjøre om noe er bra nok eller ikke? Holder det ikke at man går god for det sjøl? Og tar ansvaret for det man bringer ut i verden?

​

Jeg har sjøl jobba på "godkjente" kjøkken hvor hygienen er til å grine av.

Og jeg har spist "godkjente" produkter som er prosessert herfra til en annen verden og ikke har et snev av næringsstoffer igjen i seg. Og jeg har kjøpt "godkjent" hudpleie full av syntetiske kjemikaler som er både unødvendige og unaturlige.

Så hva skal jeg da bruke de godkjenningene til - som forbruker?

​

Jeg har vokst opp med at en vurdering og bekreftelse utenfor meg sjøl er avgjørende for min egen følelse av egenverd. Det har vært så innbitt i meg, at jeg må godkjennes på en eller annen måte for at jeg skal kunne stole på at jeg veit hva jeg gjør. At jeg alltid liksom må tvile på om det jeg gjør er riktig og bra inntil noen sier at jeg er godkjent.

Og når det kommer til godkjenning av produktene jeg lager, så koster det meg skjorta å betale for noe som jeg veit at jeg ikke trenger.

 

Det er uendelig mye viktigere for meg at alle som har brukt produktene mine godkjenner dem. For seg sjøl. Gjennom sin egen opplevelse og erfaring. For det er jo dit vi skal! Stole på oss sjøl og det vi opplever.

​

Jeg får bare flere og flere tilbakemeldinger på at Vintersalva hjelper på eksem og psoriasis. Men den er ikke godkjent av noen andre enn meg og de som har testa den i utprøvingsfasen. (Eller, alle ingrediensene jeg bruker utover de jeg høster sjøl er jo faktisk enten økologisk dyrka, eller de er produsert eller importert og godkjent av mennesker jeg har stor tillit til, så her motsier jeg meg sjøl litt.)

 

Om jeg skulle betalt for godkjenning av hvert eneste produkt jeg lager, hadde jeg tatt livet fra Floravind før hun engang ble født. Og da hadde jeg ikke kunnet hjelpe alle de som har fortalt meg at Floravind-produktene har hjulpet dem på en eller annen måte. Og dem blir det jo fantastisk nok bare flere og flere av. Og hver gang jeg kjenner at frykten nesten tar totalt overhånd, dukker det opp en fremmed som ser meg rett i øya og sier "fortsett med det du gjør". Så da fortsetter jeg.

 

Jeg har mange ganger ønska meg at jeg bare kunne søkt om de jævla godkjenningene og sluppet å være så redd. Det hadde vært så deilig! Så enkelt. Så komfortabelt. Så trygt.

Men det vondeste i hele verden er å svikte meg sjøl og verdiene mine.

Jeg veit ikke engang hvorfor dette er så viktig for meg, det bare er det.

​

Det handler ikke egentlig om pengene, disse godkjenningene. (Bortsett fra de gangene jeg hører om folk som gir opp drømmene sine før de engang har begynt fordi de ikke har råd til alt det "man må" for å bygge noe fra bunnen. Tenk så mange dyktige skapere som ikke har delt med verden det de har å dele!)

Men det er så mye større enn pengene. For meg handler det om at jeg vil ta ansvar for den verdenen jeg er med på å skape. Og da kan jeg ikke underlegge meg et system jeg ikke vil vanne. 

 

Jeg kan ikke ønske meg forandring i verden uten å ta en personlig risiko. 

Risikoen er at noen kan ta livet av Floravind og at jeg blir brent på bålet.

​

Men for at Floravind skal være Floravind må hun være fri.

Floravind må vise at det er verdt å følge hjertet. Å følge drømmene. At alt er mulig. 

​

​

​

Da får det som skal skje, skje.

​

​

​

<3 Martine