Floravind
Om frihet
Det er nå fire år siden jeg ble presentert for at verden ikke fungerte sånn jeg hadde trodd at den fungerte. Jeg har kanskje blitt presentert for det før, men det var først da jeg var klar. Jeg måtte gå i oppløsning først. Trossystemene mine satt så hardt at de ville vært umulige å rokke ved hvis jeg ikke først hadde nådd bunnen og ikke visste hvem jeg var lenger.
​
I løpet av en vinterkveld i en lafta stue med fyr i peisen og to mennesker jeg alltid har satt stor pris på, ble jeg fortalt og vist en verden uten rosa briller å gjemme meg bak. En helt forferdelig verden, for å si det som det var. Og det må ha sett komisk ut utenfra, for jeg følte på mange måter at jeg ble klapsa og daska i trynet igjen og igjen, bare for å bli mer og mer forvirra. Det var totalt kaos i hodet da jeg krøp til køys. Litt som å være dritafull på en båt og legge seg i lugaren i ruskende storm -- i vannseng. Men den kvelden var viktig. Og jeg er så takknemlig for den brutale ærligheten jeg satt midt inne i - at de ikke lot frykt stoppe dem fra å kalle en spade for en spade. For det er dén frykten jeg har kjempa med selv de siste årene. Frykten for å si for mye, frykten for å skremme folk og ødelegge illusjonene deres og se dem falle ned i avgrunnen - jeg har ikke vært sikker på om jeg har villet utsette noen for det. Men når jeg tenker meg om er jeg jo evig takknemlig for at de to modige og frittalende damene åpna øynene mine den gangen. Jeg ville aldri vært det foruten. For det var jo først når jeg så at jeg kunne begynne å gjøre noe med det.
​
Jeg klarte ikke å legge fra meg det som skjedde den kvelden, og alt jeg ble fortalt. Jeg var nødt til å finne ut om det var sant. Jeg gravde og gravde, parallelt som jeg lærte meg for første gang i livet å stole på MEG SELV og ikke det alle andre skulle ha meg til å stole på. Og til slutt hadde jeg ikke annet valg enn å gi slipp på alt jeg hadde trodd på og innse og akseptere at jeg hadde blitt blind og hjernevaska og distrahert uten å engang få med meg at det hadde skjedd. Det var en helt for jævlig erkjennelse. Verden raste, ingenting var det jeg trodde det hadde vært. Og ingening ga mening.
​
Det skremte livskiten av meg i begynnelsen. Febrilsk forsøkte jeg å forklare familie og venner hva som foregår rett foran øynene våre og å vise dem alle løgnene, korrupsjonen og svindelen. At vi er slaver. Uten å engang se det.
Men det var så å si ingen som verken ville se eller høre. Informasjonen jeg delte med dem var for stygg - og den stridte imot hardt inngrodde trossystemer. Og man skal virkelig ikke kimse av trossystemer, det har jeg lært meg, det er farlige greier. Det er det som er det virkelig geniale med denne hjernevaskinga: den skaper så sterke overbevisninger om noe at man ser ikke skogen for bare trær.
​
Så da holdt jeg kjeft. Og begynte smått å tvile på om jeg virkelig kunne stole på meg selv. Om jeg begynte å bli gæren. For det er dét verden kaller dem som stiller spørsmål og utfordrer det eksisterende. Men jeg er ikke gæren.​
​
Bare fordi man ikke vil se noe, betyr ikke at det ikke er sant.
(Det er litt sinte Martine som trenger å skrive den setninga, til alle jeg har snakket med de siste årene som har valgt ignoranse og frykt og å følge strømmen fremfor å rive av seg skylappene og tørre å se). Kanskje er jeg litt sint på meg sjæl også, fordi jeg har vært så feig og føyet meg for min egen frykt for å skremme folk bort og virke gæren.
I 2021 en gang skrev en jeg hadde gått på barneskole med til meg og lurte på hvorfor jeg var så kritisk til injeksjonene som ble rulla ut, og da jeg hadde forklart hvorfor spurte jeg ham om hva som gjorde at han hadde blind tillit til myndighetene og trodde på det han trodde på. Han svarte: "fordi alle andre ser ut til å tro på det".
​
Vi er slaver. Det er ikke noe jeg verken tror eller mener.
Det er fakta. Totalt uavhengig av meg og hvordan jeg ser på det.
Vi har blitt løyet til, svindla og lurt.
Og nå er det på tide å gjøre noe med det.​​​​
​
Det jeg ser på som kanskje den største og viktigste løgnen vi har blitt hjernevaska til å tro på -
er løgnen om at noen mennesker har makt til å bestemme over andre mennesker. Autoriteter. Myndigheter.
Denne løgnen er så latterlig hardt innkjørt i vårt trossystem, og den gjør at så mange andre løgner kan fortsette å bygge videre på den. Så denne må dras opp først, helt fra rota.
Løgnen er så genial i sin form og i sin utførelse. Og det er finter overalt.
Den er systematisk indoktrinert fra tidlig alder. Hva lærer vi egentlig på skolen? Å følge reglene, å gjøre det læreren sier, å rekke opp hånda og be om lov når du må tisse. Gjør som du blir fortalt, så skal det gå deg godt. Repeter det du har lest i bøkene (pensum (og hva som IKKE er pensum) er et enormt tema for seg selv), det belønnes du for. Skolesystemet er bare en liten (men viktig) brikke -- åh så mange flere det finnes.
​
Det er egentlig så enkelt, når man først ser det. At vi skal være frie. Men det er så inderlig sammenfletta med å virkelig forstå hva man er og hva man er verdt som levende menneske - for hvis ikke man forstår det, gir det fullstendig mening å falle for løgnene og svindelen og underkaste seg.
​​
​Det var her det begynte for meg. Jeg har sitert Jens Bjørneboe hundrevis av ganger allerede, men det var da jeg tilfeldigvis ramlet over hans tale til russen fra 1968 at jeg virkelig forstod. "Jeg TAR meg den frihet" sa han.
"Jeg tar meg den frihet. Der ligger hemmeligheten med frihetens vesen. Det er ingen som gir deg den, man må ta den selv."
​
Jeg husker at jeg deisa bakover på stolen. Og leste det igjen og igjen.
Her hadde jeg gått rundt i 30 år og bedt om lov til alt mellom himmel og jord som den største selvfølge i verden.
Hvorfor i alle dager skal jeg be om lov til noe som helst?
​
Løgnene er kompliserte og innvikla. Sannheten er enkel. Løgnene innskrenker frihet; sannhet gir frihet.
​
​Et godt utgangspunkt for meg var "hva om alt jeg har blitt fortalt har vært løgn?" Og da måtte jeg virkelig ta for meg ALT. Min egen skolegang og pensum, månelandinga, fluor i tannkrem, vaksiner (her blir folk vanligvis innmari sinte, for denna er hard-wired programmert har jeg skjønt), teflonpanner, jordas geografi (kart), alt som kalles "smart", elektromagnetisk stråling (alt fra mikrobølgeovn, induksjonsovn til 5G), det politiske systemet, kriger, penger, banker, mat"bransjen", hudpleie"bransjen", underholdning, "nyheter", kulturelle "fenomener", klimakrisa, egentlig alle "kriser" gjennom tidene, etc i uendelighet. ALT. (Jeg er fortsatt ikke ferdig har jeg skjønt). Jeg ville ha fakta og sannhet, ikke tro og løgner. Uansett hvor stygt det var.
​
Det var som å pusle et puslespill hvor brikkene på magisk vis hjalp til med å plassere seg.
Og da kunne jeg se hva jeg egentlig hadde pusla. En stund trodde jeg faktisk at jeg hadde pusla ganske ferdig, men de siste månedene har det åpna seg enda et lag med puslespill; nå er det ikke bare å se - nå handler det om å forstå hvordan alt fungerer. Lære spillereglene jeg aldri har blitt fortalt. Og komme meg ut av spillet. Bli fri.
​
Hvorfor skriver jeg om det her nå?​
Jeg kjenner at jeg er så lei av å holde tilbake og nikke og smile.
Jeg er lei av å dikke-dakke for å opprettholde andres illusjoner og skylapper. Jeg klarer det ikke mer.
Jeg vil snakke om DET SOM FAKTISK ER. Så vi kan komme oss gjennom og ut av det. Sammen.
​
For en stund siden fortalte jeg i en video på instagram at Floravind kan rive av hustak. Jeg hadde behov for å si det, for jeg har følt meg fanga i et bur jeg har laget selv: et bur med "unicorns and rainbows" og bare det vakre og flagrende og skjønne og velduftende. At min egen-påtatte rolle har blitt å løfte energien, få folk til å smile og le og bare ha det fint. Jeg elsker å få folk til å le, men jeg elsker også sannhet og fakta. Og sannhet og fakta kan være stygt. Det hører med i alt det også.
​
Det som har drevet meg helt fra jeg klarte å se gjennom mine egne trossystem og illusjoner, er frihet og sannhet. Store ord, som jeg virkelig og inderlig ønsker å leve etter etter hvert som jeg forstår mer og mer av hva de egentlig betyr.
Å rive av hustak høres kanskje mer voldsomt ut enn det jeg egentlig mener med det, for det er ikke aggresjon jeg kommer fra. Krig og kamp og alle de aggressive metodene som systematisk har blitt normalisert gjennom myndigheter, underholdning og media - er ikke veien. Å sitte stille og gjøre ingenting er heller ikke veien. Det har jeg erfart selv, i min ignorante tolkning av "det jeg vanner er det som vokser". Jeg trodde at om jeg bare lukker øynene og ser i en annen retning - fokuserer på å bygge Floravind og skape den verdenen jeg vil leve i, så forsvinner alt det jeg ikke vil forholde meg til. Jeg har prøvd det i tre år nå. Og det funker ikke. Skatteetaten er der like fullt, sultne som aldri før. Om ikke mer. Og vi skal ikke betale skatt(!). Ingen av oss har sagt ja til det. Bare de hardt innkjørte løgnene får oss til å forsvare at å gi bort 70-80 prosent av alt vi tjener i løpet av livet til myndighetene i form av skatter og avgifter er helt i orden. Men det er ikke i orden. Det er tyveri og svindel. Og slaveri - men det kan være vanskelig å virkelig se selv om det skjer rett foran øynene på oss - for det tar ikke formen vi har lært at slaveri er: håndjern og kjetting og slag og vold.
Skatt er bare en bitteliten del av alt. Vi eier ingenting av det vi tror vi eier. Staten eier huset vi tror vi eier, bilen vi tror vi eier, og våre faktiske rettigheter som levende mennesker har blitt holdt skjult for oss og erstatta med "privilegier" vi skamløst blir fortalt at vi skal være dypt takknemlige for. Og privilegiene er kun gjeldende om vi følger "lover" og regler. Obedience kalles det. Lydighet og underkastelse. Og vi "må" be om lov til alt mulig. Og dette er bare toppen av isfjellet.
Vi er slaver. Og det begynner med fødselsattesten. Men mer om det senere.
​
Da var dette ute i verden.
​
Og jeg er i gang. Med å TA meg den frihet. Jeg har vært det en stund nå, men jeg har gått litt stille i dørene mens jeg tester hypoteser og informasjon i praksis. Og for hvert skritt jeg tar, jo flere dukker opp som er på samme reise som meg. Vi begynner å bli mange. Endelig.
​​
Det er en innmari spennende tid å leve i.
Og verden kan bli en helt annen enn den vi lever i nå. Det er opp til oss.
"Anarki" (enda et begrep som har mistet sin egentlige mening og blitt fylt med løgner og frykt for å få oss til å unngå det for enhver pris) betyr ikke "no rules". Det betyr "no rulers".
​
​
<3
​